Etter to semestres iherdig betongsafari skulle det altså vise seg at jeg oppnådde resultat. Jeg har funnet Dr.Livingstone i god behold. Det var heller ikke så rart at det tok tid å finne ham. Ettersom han er ett hundre og
nittifire år gammel hadde han skrumpet inn til en rimelig tørr liten mann på størrelse med en knyttneve. Bare tilfeldigheter gjorde at jeg plasket litt vann fra en sølepytt på ham slik at han absorberte og svulmet opp til en meters høyde. Han takket, og bød på en kopp kaffe og myggspray på sitt nystartete etablissement.

Med denne prestasjonen på rullebladet vender jeg altså nesen Hjem. Med machete og truger skal jeg kjempe meg vei over fjellene, med bare snø og gråstein som niste. Mitt mål er Plankebyen, og mitt virke er sommerkoz. Gjør døren høy og porten vid.

Mine venner i Bjørgvin har tatt seg særdeles godt av meg i nær ett år, og jeg skal hjem for å hente ressurser for å gjengjelde disses bunnløse gjestfrihet. Forhåpentligvis vil stien jeg tråkker frem de neste dagene over fjellet bli den nye Brorskapets Motorvei. Takk til alle dere som har fulgt meg på reisen. Jig repeterer Det så gierne igen.

Engelsk: I return to you now, at the turn of the Tide.
Norsk: Vi prekæs!

Som reisende i verdens finurlige verdener støter man på enkelte ting man ikke forstår. Kulturforskjellen mellom Øst og Vest gjør seg daglig gjeldene, og for å oppnå forståelse er man nødt til å leve blant de fremmede. Jeg har i lengre tid forsøkt å lære Vestens beboere å kjenne. Hvordan de spiser, snakker, omgås, hva som engasjerer dem…rett og slett hva det er som får dem til å tikke og gå.

Noe av det merkeligste og dypsindige jeg har registrert er hvordan bergenserne navngir sine mange gater og smau. I overflaten ser alt greit ut med kjente navn som Nygaten, Harald Hårfagres Gate og Håkonsgaten. Men ved nærmere ettersyn finner man særegenheter som Komediebakken, Badstusmauet, Skostredet og Nedre Hamburgersmauet

Forklaringen på denne avsindige harselas med navn og gater lå ikke så langt unna som en skulle tro. Man kunne jo gjette på at de hadde innflytelse fra fremmede handelsreisende i middelalderen, eller at det kunne forklares med Darwins utviklingsteori der samfunn som er geografisk avskjært fra omverdenen følger sin helt egen evolusjon. Men nei. Det er ikke verre enn at de likestiller fleinsopp med paraplyer. Fleinsoppen kan kjøpes for en billig penge på paraplyautomater på hvert et hjørne, og dersom du kjøper både paraply og engangskamera får du soppen med på kjøpet.

………………………

Mediemogulen Siri Skaustein lar riktignok vente på seg når det gjelder hennes skriftlige innlegg her i Onkel Reisende P`s fabelaktige forum, men fortvil ikke; hun brygger på noe stort. Så til neste gang adios!

Og det i dobbel forstand.
Ikke bare starter vi en ny sesong reisebrev, men jeg er i tillegg - etter all sannsynlighet - tilbake i Bergen. Rettere sagt Vestkysten, enda rettere sagtere Norges California.
Dette "live fast, die young"-kjøret som preger byen tømte mitt sarte legeme for rasjonell årvåkenhet. Men etter en tre ukers vitaminbombe i det hjertevarme Hjemlandet Plankebyen, er inget fjell før høyt, og intet hav for dypt.
Vestkysten er igjen åsted for jovial safari.

*Bergen County*
Det tegner til å bli et meget spennende brevsemester, idèt Bergen har høyt aktivitetsnivå, og jeg allerede er utsatt for flere bizarre enheter.
I min søken etter gamle reisende helter (Dr.Livingstone), i Bibliotekets arkiver, snublet jeg bokstavelig talt over en meget interessant saksmappe.
Det viser seg at den godeste Frank Sinatra gjestet byen i ung oppesen alder, og ble pågrepet av lokalt ploiti idèt han prøvde å kapre Fløi-banen. Det var rom for lattermildhet, idet han ikke visste at den stopper tvert 300 meter over havet, og sterkt påvirket av kjøpær-sprit visste han vel ikke helt selv hva han gjorde.
"Dette er en kapring - sett kursen mot Cuba!"
Another time, another place. Hohoh.

Anyway, følg med neste gang, da denne spalten får besøk av en gjesteskribent, ingen ringere enn den fremtidige mediemogulen Siri Skaustein, som etter all sannsynlighet har noe på hjertet.

Deres Øyne & Ører,
Kristian P.

Jaddadu, da var vi tilbake.
Lenge siden sist, alle sammen, men vi holder ut.
Sistgang la jeg ved en adresse for eventuell kontakt med undertegnede, dersom det skulle være behov for feedback på denne spalten.Siden innlegget ble postet, kan jeg se at jeg har motatt den nette sum av ingen henvendelser i det hele tatt. Og dette kan bare bety èn av to ting:

1: Spalten er feilfri som den er, og trenger ingen bedring eller impulser.

2: Ingen leser denne spalten.

(Vi satser på det første)

Så over til den store nyheten.

Mye av min tid her i Bjørgvin har gått med til å stresse en uttalelse fra GulLars, men det har ikke vært en lett oppgave. Helt siden berømmelsens dager har han vært av den sky typen, og meldte seg ut av rampelyset en gang på åttitallet. Det var på torget i den gamle bydelen jeg traff på ham, idet han var i byen for å kjøpe flybillett til Gran Canaria`ful hos Kilroy travels. "Det er den tio på året" sa han.
Han bor for tiden i landlige omgivelser like utenfor Laksevåg, der han disponerer en treklynge, fortrinnsvis bjørk og furu. Han bor i toppen av et tre, og deler leilighet med den nå falmede barnestjernen Nøtteliten, hvis karriere brått tok slutt da han ble arrestert for besittelse av en voksen brukerdose amfetamin.
"Det var mye tjo og hei på den tiden", var hans kommentar til episoden. Forøvrig ville GulLars understreke at deres forhold er strengt platonisk.

Den underfundige fuglen, som til min store ergrelse ser ut til å være kronisk overrasket og storøyd, har ingen planer om å vende tilbake til showbiz. Men han retter en varm hilsen til borgerne av Fredrikstad, og minnes de dagene han hadde reir på Vaterland. "Innbyggarane der viste meg stor interesse og gjestmildleik. Og de løp stadig ettar meg med stekepanne og salt, det var ille tidig. Heia brann, ko-ko."

Og dermed var jeg blitt dus med gode gamle GulLars. The sky is the limit!
Vi fuglast!

Det må sies, at selv om Vestens Eventyr er rik på opplevelser, glemmes omgivelsene øyeblikkelig idèt Gode Tidender faller over mitt hode. Det gjør oppriktig vondt i brystet å være så langt borte, og kun følge byfesten etter lørdagens historiske fotball extravagansa i digitale medier. Hvor jeg savnet Eders selskap - og hvor jeg drakk min glede i tusinde fold.

Fredrikstad - arnested for mitt hjertes brann
Hvordan trives du ved elveløpets munning?
Jeg minnes deg så ofte jeg kan
Mister jeg toget hjem, er jeg en tulling.

Nok om det. Som tidligere sagt er jeg deres øyne og ører, og selv om det er lenge siden jeg har latt høre fra meg, har jeg ikke hvilt på laurbærene. Først og fremst fordi det av regionale årsaker ikke vokser laurbær her, men også fordi jeg har bedrevet statistisk forskning. Det er vanskelig å beskrive denne by uten å pensle inn på nedbør, men jeg skal etter beste evne unngå dette i fremtiden, så dere ikke går lei.

Jeg har registrert en mørk tendens til stikkskader i øye-eplet hos innbyggerne, og omfanget av dette gjorde meg nysjerrig. Denne skaden rammet nemlig alle aldre og kjønn, men hadde ingen klar årsak. Inntil jeg tok saken i egne hender. Borgerne her til lands teller omtrentlig 200.000, og enhver er godt utstyrt med én til tre paraplyer, basert på gjennomsnittlig beregning. Hyppigheten av nedbør medfører at ingen forlater sin bopel uten, og ved utbrudd fra mørke
skyer, vil alle paraplyer åpne seg unisont. Den gjennomsnittlige parapluis vil under bruk befinne seg i høyden mellom 1.60 meter og 1.90 meter. Dette viser seg å være den generelle høyden til personer
bosatt i byen. Jeg vil ikke påstå at dette er den selvfølgelige årsak, men legger ved mitt beskjedne hint av en statistikk, og overlater til dere der hjemme å gjøre opp en mening.

PS: Har du spørsmål angående mine reisende bedrifter, eller forslag til noe jeg skal finne ut av og skrive hjem om, er du velkommen til å sende meg forslag. Dette gjelder selvfølgelig også dersom du vil sende et hyggelig uformelt brev,
og vil hilse på.
Skriv til kpe033@student.uib.no